jeg
spiller i et lite band som heter strupene. de fleste i bandet spiller ikke så
bra, men vi har et behov for å lage og spille musikk uansett. noen av dem gruer
seg til denne bloggen fordi de tror jeg kommer til å skrive om alt det de gjør
på privaten som de tror andre vil syns er sjukt. men det er det ingen grunn til
å være redd for.
det er rare tider. pengene kommer inn på konto hver måned, regningene blir betalt, alle i fylket mitt er litt for tjukke, folk som skal gå fra hverandre gifter seg i stedet fordi et tv-program pusset opp huset deres, 4 millioner kyllinger blir gasset ihjel fordi de ikke holder matkvalitet, det fins ingen friske barn i syria, bloggere angriper hverandre i avisa fordi de skryter av at de er for tynne eller tjukke, jeg vet ikke hva palmeoljen gjør for miljøet men at den er veldig usunn for kroppen, batteriet på telefonen er altfor dårlig, småbarn blir solgt som sexslaver i kina og østeuropa og norge og alle andre steder. her om dagen hadde jeg det veldig gøy i bursdagen til lydmannen vår på dinner i oslo. jeg lo så jeg grein tre ganger. måtte ha en kort drikkepause for å hente meg inn. etterpå gikk vi 3 meter ut i slafseværet og rett inn i en taxi som kjørte oss 700 meter til nytt drikkested.
jeg
klarer ikke se de vanskeligste nyhetssakene på tv lenger. jeg tror det kommer
av at jeg liker å trivas. jeg tror også at jeg hadde blitt nødt til å gjøre noe
med det dersom jeg tok elendigheten innover meg og det orker jeg ikke. jeg
hadde kanskje, kanskje, kanskje orket å gjøre selve innsatsen. man havner vel
bare i et nytt miljø som også liker å drikke og hoie? men jeg vet at jeg
ihvertfall ikke orker å flytte fra alle venner og kjente og få nye. jeg vet også
at jeg hadde hatet alle som er som meg selv som bare svitsjer kanal når det kommer
reelle problemer på tv-nyhetene. ikke det at jeg har vurdert å virkelig redde
verden. jeg blir her og kjøper økologiske egg og kyllingfiléter som skal ha
hatt det bra. kanskje signerer et opprop på fb innimellom.